Hvorfor jeg fant ut at jeg skulle skrive om delfiner var vel heller tilfeldig. Jeg søkte på bilder av dem, også skulle jeg begynne å finne en artikkel om noe jeg kunne skrive om. Jeg trykket meg fra bilder til nett, og så en interesant overskrift. Jeg fant en artikkel på forskning.no skrevet av Kristin Straumsheim Grønli.
Hun skriver om noen forsøk som er gjort hvorav delfiner kan snakke med hverandre, og gjenkjenne hverandre ved bruk av "navn".
Hun skriver: "Mens en delfin fortsatt er liten, lærer den å kjenne lydene til andre delfiner. Samtidig ser det ut til at den velger seg ut en signaturlyd som den har hørt veldig sjelden, for så å gjøre små endringer på den og deretter bruke den selv".
Det kommer fram at forskerne fra USA mener delfinene har lært sin måte å kommunisere på av oss mennesker. Dette har i midlertidig fårr kritisk kritikk. Der folk sier dette er naturlig oppførsel av dyrene.
De amerikanske forskerne forsket på en gruppe delfiner. De spilte av syntetiske lyder, for å se hvem som reagerte på lydene. Det viste seg at de som var i familie reagerte når en i familen lagde lyd. Forsøket ble utført på 14 delfiner i Sarasota- bay utenfor Florida.
Det er ikke første gang vi har teste ut oppførsel hos dyr. Noe lignende har blitt gjort på sjimpansen, hvor påstanden er mer relativ om at de har hermet etter mennesker.
Denne artikkelen har lært meg at mennesker noen ganger er dumme nok til å tro at alt kan ligne på det vi gjør har de tatt fra oss. Ganske egoistisk. Jeg har ingen interesse i delfiner, men før jeg dør skal jeg svømme med dem. Vi finner oftere og oftere bevis på at det sjuler seg mer mellom himmel og jord enn vi tror. Lurer på hvor langt vi villige til å gå for å finne det ut? Vil vi egentlig finne det ut?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar